Tolv mil utenfor kysten av Marokko ligger en øy der jorden er begravd under aske, det knapt regner, og vinen likevel er blant de mest særegne i verden. Slik henger det sammen.
Mellom 1730 og 1736 brøt Timanfaya ut nesten uavbrutt i seks år. Da det stilnet, lå en fjerdedel av øyen under lava og et tykt lag svart, porøs vulkansk grus — picón, eller rofe, som de sier på øyen. Den beste jorden var borte. Mange reiste. De som ble igjen oppdaget noe uventet: asken var ikke bare et lokk, den var et verktøy.
Picónen suger til seg fuktigheten fra nattluften og gir den fra seg til jorden under når solen står opp. På en øy med mellom 110 og 150 millimeter nedbør i året — blant de tørreste stedene i Europa — er det forskjellen på en tørr mark og en levende stokk. Så bøndene gravde: groper ned gjennom asken til jorden, én stokk i hver, og en halvmåne av tørrmurt stein rundt for å ta av for passatvinden som står på året rundt.
Resultatet er et landskap som ligner mer på månen enn på en vinmark: tusenvis av svarte skåler i rader over lavamarkene i La Geria. Alt er gravd, murt og plukket for hånd. Ingenting av det lar seg mekanisere, og et mål her gir en brøkdel av det samme målet på fastlandet.
La Geria
AskenVulkanen ga den. Den holder på vannet.GropenGravd ned til jorden. Én stokk i hver.MurenEn halvmåne mot passaten.
Vulkanen ga asken. Resten er gravd og murt for hånd.
Asken
Porøs, svart picón som holder på nattefuktigheten og gir den videre til jorden under. Uten den ville ikke stokkene ha overlevd sommeren.
Gropen
Opptil tre meter bred og halvannen dyp, gravd for hånd ned til jorden. Én stokk i hver. Det er derfor avlingene er så små.
Muren
En halvmåne av tørrmurt stein på vindsiden av hver grop, mot passaten som står på fra nordøst hele året.
Druen
Malvasía Volcánica finnes praktisk talt bare her.
Den er øyens egen, og står på rotekte stokker — pie franco — fordi vinlusen aldri kom hit. Stokkene er gamle, mange over hundre år, og har aldri vært podet på amerikansk rotstamme slik nesten all annen europeisk vin har.
I glasset gir den blomster først — appelsinblomst, sjasmin — som går over i steinfrukt. Under ligger en mineralsk, nesten saltet tørrhet som er umulig å forveksle med noe annet, og en naturlig syre som holder vinene oppreist i mange år.
Den motsatte enden av øyen, og av tankegangen. Noen få tusen flasker i året fra gamle, rotekte stokker, gjæret på egne gjærsopper og tappet etter svært skånsom filtrering. Ingen sikkerhetsnett, og ingen forsøk på å gjøre vinen enklere enn den er. Fire viner: to hvite blandinger, én ren Malvasía fra en kraterskål, og øyens eneste røde hos oss.
Viticultores 2024 kom inn i Vinmonopolets basisutvalg sommeren 2026.
Vinkjelleren, murene og hendene bak vinen — filmet på Lanzarote.
Grunnlagt 1775 · San Bartolomé · Fem viner
El Grifo
Den eldste vinkjelleren på Kanariøyene og en av de ti eldste i Spania, drevet av samme familie gjennom generasjoner. De har laget vin uavbrutt siden 1775 og fylte 250 år i 2025 — og har likevel beholdt en nysgjerrighet som gjør at utvalget deres spenner fra en knusktørr Brut Nature med flere år på bunnfall til en blek rosé på frirenn.
Logoen deres er tegnet av César Manrique. Han var også med på å forme vinmuseet på eiendommen.
Fra kjelleren · 1881
I den gamle kjelleren står det fortsatt fat med Malvasía Volcánica fra 1881, merket for hånd. Vinen ligger der ennå, og den er i dag bunnen i husets solera.
Besøk elgrifo.com
El Grifo · 1:03
En annen verden, med en annen tid — øyens eldste vinkjeller, filmet hjemme.
Familiedrevet · Tre viner
Bodegas Bermejo
Presisjon. Malvasía og Listán Negro fra markene nærmest kysten, der Atlanterhavet står i vinen som en mineralsk, nesten saltet undertone. Vinene er blekere og strammere enn de andres, og de gjør noe få andre på øyen gjør: musserende på tradisjonell metode, med lang lagring på bunnfallet.
Fra markene i La Geria til glasset — produsentens egen film.
Siden 1967
Vi kom til Lanzarote i 1967. Vinen hadde vært der i nesten to hundre år.
Familiens reisebyrå sendte de første norske reisende til øyen i 1967 — flere tiår før noen av oss tenkte på import. Vinhusene vi fører trengte ingen importør. Det de lager drikkes i stor grad på øyen, og noe går til utvalgte markeder ute i verden.
De trengte ikke oss, og vi hadde ingen rett til å velge dem. Vi valgte hverandre. Produsentene vet hva familien var med på da øyen begynte å ta imot besøkende, og vi vet hva de har bygget siden. Det er den gjensidigheten forholdet hviler på — ikke en avtale.
Det er også derfor vi kan ringe en produsent på en søndag for å spørre om en årgang.
Monrik Wines eies og drives av Monica og Henrik. Vi velger vinene, henter dem hjem og står i showroomet selv. På Lanzarote har vi et fast lokalt team som følger opp for oss gjennom året.
