Tolv mil utenfor kysten av Marokko ligger en øy der jorden er begravd under aske, det knapt regner, og vinen likevel er blant de mest særegne i verden. Slik henger det sammen.
Mellom 1730 og 1736 brøt Timanfaya ut nesten uavbrutt i seks år. Da det stilnet, lå en fjerdedel av øyen under lava og et tykt lag svart, porøs vulkansk grus — picón, eller rofe, som de sier på øyen. Den beste jorden var borte. Mange reiste. De som ble igjen oppdaget noe uventet: asken var ikke bare et lokk, den var et verktøy.
Picónen suger til seg fuktigheten fra nattluften og gir den fra seg til jorden under når solen står opp. På en øy med mellom 110 og 150 millimeter nedbør i året — blant de tørreste stedene i Europa — er det forskjellen på en tørr mark og en levende stokk. Så bøndene gravde: groper ned gjennom asken til jorden, én stokk i hver, og en halvmåne av tørrmurt stein rundt for å ta av for passatvinden som står på året rundt.
Resultatet er et landskap som ligner mer på månen enn på en vinmark: tusenvis av svarte skåler i rader over lavamarkene i La Geria. Alt er gravd, murt og plukket for hånd. Ingenting av det lar seg mekanisere, og et mål her gir en brøkdel av det samme målet på fastlandet.
Internasjonal anerkjennelse
Tre globale utmerkelser
Den siste kom i juli 2025, og gjelder jordbruket selv — gropene, asken og murene.
1993
UNESCO Biosphere ReserveHele øyen. UNESCO
2015
UNESCO Global GeoparkLanzarote and Chinijo Islands. UNESCO
2025
GIAHS / SIPAMGlobally Important Agricultural Heritage System. FAO
Lanzarote er den første øyen i Europa på FAOs liste.
La Geria
AskenVulkanen ga den. Den holder på vannet.GropenGravd ned til jorden. Én stokk i hver.MurenEn halvmåne mot passaten.
Vulkanen ga asken. Resten er gravd og murt for hånd.
Asken
Porøs, svart picón som holder på nattefuktigheten og gir den til jorden under. Uten den hadde ikke stokkene overlevd sommeren.
Gropen
Opptil seks meter bred og to og en halv meter dyp, gravd for hånd ned til jorden. Én stokk i hver. Det er derfor avlingene er så små.
Muren
En halvmåne av tørrmurt stein på vindsiden av hver grop, mot passaten som står på fra nordøst hele året.
Foto: Casa Althay
Foto: Casa Althay
Foto: Casa Althay
Druen
Malvasía Volcánica finnes praktisk talt bare her.
Den er øyens egen, og står på rotekte stokker — pie franco — fordi vinlusen aldri kom hit. Stokkene er gamle, mange over hundre år, og har aldri vært podet på amerikansk rotstamme slik nesten all annen europeisk vin har.
I glasset gir den blomster først — appelsinblomst, sjasmin — som går over i steinfrukt. Under ligger en mineralsk, nesten saltet tørrhet som er umulig å forveksle med noe annet, og en naturlig syre som holder vinene oppreist i mange år.
Vi kom til Lanzarote i 1967. Vinen hadde vært der i nesten to hundre år.
Familiens reisebyrå sendte de første norske reisende til øyen i 1967 — flere tiår før noen av oss tenkte på import. Vinhusene vi fører trengte ingen importør. Det de lager drikkes i stor grad på øyen, og noe går til utvalgte markeder ute i verden.
De trengte ikke oss, og vi hadde ingen rett til å velge dem. Vi valgte hverandre. Produsentene vet hva familien var med på da øyen begynte å ta imot besøkende, og vi vet hva de har bygget siden. Det er den gjensidigheten forholdet hviler på — ikke en avtale.
Det er også derfor vi kan ringe en produsent på en søndag for å spørre om en årgang.
Monrik Wines eies og drives av Monica og Henrik. Vi velger vinene, henter dem hjem og står i showroomet selv. På Lanzarote har vi et fast lokalt team som følger opp for oss gjennom året.